Saken Om Islam Dzhokhar mot Norge. Synspunkter Fra Menneskerettighetskomiteen av 7. juli 2022. Kommunikasjon Nr.2854/2016.
I 2016 fikk forfatteren av kommunikasjonen hjelp til å utarbeide en klage. Deretter ble klagen oversendt Norge.
Komiteen gjorde oppmerksom på at forfatteren ble brakt til Tingretten 48 timer og 35 minutter etter arrestasjonen og dukket opp for en dommer 52 timer og 15 minutter etter arrestasjonen. Selv om denne perioden formelt overskrider standardfristen på 48 timer fastsatt I Komiteens rettsvitenskap og I Generell Kommentar Nr. 35 (2014), bestemte Komiteen at forsinkelsen på fire timer var rent logistisk, bare skyldtes Domstolens arbeidsplan og var verken overdreven eller vilkårlig. I løpet av den fire timer lange forsinkelsen var forfatteren i rettssalen og hadde muligheten til å kommunisere med advokaten sin. På bakgrunn av de opplysninger Som Ble gitt Komiteen, kunne Komiteen ikke konkludere med at statsparten ikke i tilstrekkelig grad hadde vist at forsinkelsen utover 48-timersfristen var eksepsjonell og begrunnet ut fra særlige omstendigheter, og konkluderer følgelig med at det ikke forelå noen krenkelse av opphavsmannens rettigheter i Henhold til Konvensjonens artikkel 9 nr.3.
Som Det fremgår av Teksten Til Synspunktene, forfatteren hevdet at statsparten ikke hadde gitt en overbevisende begrunnelse for grunnen til at han ikke hadde blitt ført for en dommer, i strid med Artikkel 9, avsnitt 3, Av Pakt. Forfatteren indikerte at hans rettigheter var blitt krenket, selv om norsk lov tillater en person å bli varetektsfengslet i 72 timer før han blir ført for en dommer. Forfatteren dukket opp for en dommer 52 timer og 40 minutter etter at han ble arrestert og satt i isolasjon. Han hevdet også at det ikke var noen grunner som kunne rettferdiggjøre å ikke bringe ham til dommeren på et tidligere tidspunkt. Forfatteren henviste til saken "Kovsh v. Hviterussland", og bemerket at ifølge Menneskerettighetskomiteen bør fristen fastsettes for hvert enkelt tilfelle, og at det kreves en spesiell begrunnelse for forvaring over 48 timer. Forfatteren henviste også til avsnitt 33 i menneskerettighetskomiteens generelle kommentar Nr. 35 (2014) og uttalte: "enhver forsinkelse utover 48 timer må være eksepsjonell og rettferdiggjort av spesifikke omstendigheter." Forfatteren bemerket at det ikke var tilstrekkelig grunn til å forklare hvorfor han ble ført for en dommer bare 52 timer og 15 minutter etter arrestasjonen. Forfatteren uttalte at et land som Norge spesielt bør overholde sine internasjonale forpliktelser og ikke stole på argumenter om praktisk bekvemmelighet, og unngå respekt for viktige politiske rettigheter som er angitt i Komiteens generelle kommentarer (Avsnitt 3.1 - 3.2 I Synspunktene).
Komiteens rettslige stilling er at enhver person som er arrestert eller varetektsfengslet på straffeskyld, må bringes inn for en dommer som haster, og at 48 timer vanligvis er tilstrekkelig til å transportere den internerte og forberede seg til rettsmøte; enhver forsinkelse utover denne perioden må være eksepsjonell og begrunnet av spesifikke omstendigheter. Rask anvendelse av den rettslige tilsynsprosedyren er også en viktig garanti for å beskytte den internerte mot trusselen om mishandling. Utgangspunktet for å vurdere hurtigheten til handlinger er arrestasjonstidspunktet, ikke tidspunktet for ankomst av personen til interneringsstedet. Betydningen av uttrykket "haster" i Paktens artikkel 9, avsnitt 3, må bestemmes fra sak til sak, og enhver forsinkelse utover 48 timer krever en spesiell begrunnelse slik at en slik forsinkelse ikke bryter Paktens artikkel 9, avsnitt 3 (Avsnitt 8.8 I Uttalelsen).
Utvalgets vurdering av sakens faktiske omstendigheter: forfatterens klage er bemerket at hans rettigheter i henhold til Paktens artikkel 9, paragraf 3, ble krenket, siden han fra 9.20 den 4. juli 2013, da han opprinnelig ble arrestert, til 1400 den 6. juli 2013, det vil si totalt innen 52 timer og 40 minutter, ikke ble ført for dommeren. Komiteen la merke til forfatterens argument om At statsparten ikke hadde gitt en overbevisende begrunnelse for forsinkelsen utover 48 timer før han ble ført for en dommer, i strid med Artikkel 9, avsnitt 3, I Konvensjonen (Avsnitt 8.6 I Uttalelsen).
Komiteen har tatt statspartens argument til etterretning om at den aktuelle forsinkelsen (4 timer og 15 minutter) er relativt ubetydelig, og at forfatteren faktisk ble ført for en dommer den andre dagen etter arrestasjonen. Komiteen la også merke til at fristen, som angitt av statsparten, ble overskredet delvis på grunn av sakens kompleksitet og delvis på grunn av domstolens arbeidsplan. Komiteen bemerket Statspartens uttalelse om At Konvensjonen og andre internasjonale menneskerettighetstraktater i henhold til Den norske Menneskerettighetsloven har norsk rettskraft, og at forpliktelser etter Konvensjonen går foran Straffeprosessloven i tilfelle normkonflikt. Komiteen viste til At statsparten støttet den generelle regelen om 48 timer og at Straffeprosesslovens paragraf 183 sier at en arrestert person skal bringes inn for en dommer så snart som mulig, men senest den tredje dagen etter arrestasjonen (Avsnitt 8.7 I Uttalelsen).
I den foreliggende saken gjorde Komiteen oppmerksom på at forfatteren ble brakt Til Tingretten 48 timer og 35 minutter etter arrestasjonen og dukket opp for en dommer 52 timer og 15 minutter etter arrestasjonen. Selv om denne perioden formelt overstiger standardperioden på 48 timer fastsatt I Komiteens rettsvitenskap og I General Comment No. 35 (2014), bestemte Komiteen imidlertid at forsinkelsen på fire timer var rent logistisk, bare skyldtes Domstolens arbeidsplan og var verken overdreven eller vilkårlig. I løpet av den fire timer lange forsinkelsen var forfatteren i rettssalen og hadde muligheten til å kommunisere med advokaten sin. På bakgrunn av de opplysninger Som Ble gitt Komiteen, kunne Komiteen ikke konkludere med at statsparten ikke i tilstrekkelig grad hadde vist at forsinkelsen utover 48-timersfristen var eksepsjonell og begrunnet i særlige omstendigheter, og konkluderer følgelig med at det ikke var noen krenkelse av opphavsmannens rettigheter i Henhold til Artikkel 9 nr.3 I Konvensjonen (Punkt 8.9 I Synspunktene).
Komiteens konklusjoner: fakta før den indikerte ikke et brudd Fra statsparten på Artikkel 9, avsnitt 3, I Konvensjonen (avsnitt 8.10 I Synspunktene).