ECHR fant et brudd på kravene i artikkel 8 i konvensjonen for beskyttelse av menneskerettigheter og grunnleggende friheter.

Заголовок: ECHR fant et brudd på kravene i artikkel 8 i konvensjonen for beskyttelse av menneskerettigheter og grunnleg Сведения: 2019-05-20 13:17:50

EMRK-avgjørelse datert 6. september 2018 i tilfelle av Jansen mot Norge (klage N 2822/16).

I 2016 ble søkeren assistert i klargjøringen av klagen. Etterpå ble klagen kommunisert til Norge.

Søkerens klage mot forbudet mot å se datteren hennes, som var under omsorg av tredjeparter, i forbindelse med trusselen om kidnapping av barnet blir anket. Saken har overtrådt kravene i artikkel 8 i konvensjonen for beskyttelse av menneskerettigheter og grunnleggende friheter.


OMSTENDIGHETENE I SAKEN


I 2011, da søkeren var 19 år gammel, og hun bodde sammen med sine foreldre, norske sigøyner, fødte hun en datter. Kort tid senere sparket søkerens far henne ut av huset, og søkeren og datteren hennes flyttet til familiehuset, en institusjon for foreldre og deres barn. Flere ganger flyttet søkeren og datteren fra sentrum til foreldrenes hjem og tilbake. Under en av deres opphold i sentrum knuste søkerens far paret som bodde nabohuset fordi han trodde at de hadde hjulpet søkeren til å gå til sentrum. Etter hendelsen flyttet søkeren hjem igjen. Kort tid etter sendte Barnevaktstjenesten et krav om barnevern i henhold til norsk lov.

I juni 2012 ble søkerens datter raskt plassert i en midlertidig fosterfamilie ved en hemmelig adresse, og det ble bestemt at søkeren ville få lov til å se datteren en time i uken under tilsyn av sosialarbeidere på grunn av risikoen for å bli kidnappet. Noen måneder senere ble søkerens datter overført fra en midlertidig fosterfamilie til en fosterfamilie, der hun er lokalisert.

I desember 2012 utstedte vaktmesterstjenesten en ny oppløsning, ifølge hvilken begge foreldrene hadde rett til å se datteren deres fire ganger i året under tilsyn av sosialarbeidere, mens ingen av dem fikk lov til å kjenne barnets bosted. Etterfølgende i juni 2013 besluttet byretten at både søkeren og barnets far var forbudt å se datteren sin til barnets beste på grunnlag av at det var en reell og åpenbar risiko for bortførelsen av barn. Klagerens klager mislyktes.


RETTES SPØRSMÅL


Basert på vurderingen av bevisene fra norske domstoler var det bevis for at det var en reell fare for at barnet ble bortført, hovedsakelig, men ikke bare fra søkerens far. Søkerens far knuste familieparet som bodde nabohuset fordi han trodde at disse personene hadde hjulpet søkeren å forlate foreldrenes hus med datteren hennes. Søkeren ble fortalt at hennes far planla å ta søkeren og datteren til et annet land, drepe søkeren og hente datteren sin. Barnets far var truet med drap da han forsøkte å bevise sitt faderskap. I tillegg overvåker et medlem av søkerens familie en av adoptivforeldrene til barnet, muligens med sikte på å finne ut hvor barnet befinner seg. Retten finner ingen grunn til å tro at norske domstoler hadde feil i vurderingen av graden av risiko for barn bortførelse og ved å gi den definisjonen av "faktisk risiko" i samsvar med nasjonal lovgivning. Den europeiske domstolen ble også enig med de norske domstolene om at bortførelsen ville ha en sterk negativ innvirkning på jentens utvikling, siden hun trolig ville ha blitt ignorert igjen.

Med hensyn til prosedyren, etter vaktretten i desember 2012, ble saken en gang vurdert av byretten, to ganger ved lagmannsretten og en gang fullt gjennomgått av Høyesterett. I tillegg ble saken undersøkt av Verifikasjonsutvalget for Høyesterett. Høyesteretts rettslige sammensetning omfattet tre faglige dommere, en ikke-profesjonell dommer (assessor) og en psykolog. Det kan således ikke sies at det ikke forelå ekspertundersøkelse i saken. Søkeren, ved hjelp av en advokat, fikk anledning til å presentere bevis og vitne i byretten og to ganger i Høyesterett. Med tanke på det ovennevnte var beslutningsprosessen på norsk domstolsplan omfattende, og søkeren var tilstrekkelig involvert i denne prosessen, da hun var garantert den nødvendige beskyttelsen av hennes interesser, og hun var i stand til å presentere sin sak.

De norske domstolene evaluerte ikke bare søkerens og datterens situasjon da barnet ble tatt i varetekt, men tok også hensyn til senere endringer i saken. Således vurderte Høyesterett omhyggelig endringene i søkerens sak og situasjonen som helhet ved mottak av saken for retten. Derfor ble det tatt mange hensyn til saken ved å ta i betraktning, ikke bare risikoen for kidnapping, men også konsekvensene av en mulig kidnapping, tegn på å forsømme barnets oppdragelse, barnets sårbarhet og behov, barnets interesse i å kjenne sin nasjonale opprinnelse og kultur, og konsekvensene som slik kontakt kan ha på barnets adoptivforeldre og barnets levekår i adoptivfamilien. Følgelig var det ikke grunn til å utfordre det faktum at de norske myndighetene gjennomførte en tilstrekkelig og grundig etterforskning av omstendighetene i saken eller at myndighetens avgjørelser var basert på det som ble ansett som best for søkerens datter.

Høyesterett vurderte at risikoen for bortførelsen av søkerens datter ikke bare var knyttet til øyeblikk av kontakt med sine biologiske foreldre, men også med faren for at adoptivfamiliens plass og personligheten til medlemmene ville bli kjent for søkerens familie. I denne sammenheng kan organisering av slike møter være vanskelig, og et hvilket som helst antall kontakter kan føre til at plasseringen av søkerens datter ville bli avslørt. Spørsmålet om hva som skal være mer enn fire møter per år, ble imidlertid aldri vurdert som et faktum som reduserte risikoen for å finne bosted til søkerens datter. Videre kunne de vedtakte anledninger ha ført til at familien bånd mellom søkeren og datteren hennes ville bli effektivt avsluttet. I sin beslutning utviste Høyesterett ikke eksplisitt at søkeren og datteren hennes ikke hadde sett hverandre i tre år. Videre var Høyesterettens avgjørelse ikke rettet mot å gjenforene moren og datteren eller forberede seg på deres fremtidige gjenforening, men heller å beskytte barnet mot potensiell bortføring og dens konsekvenser. Det var en risiko for at jenta helt kunne miste kontakten med sin mor. I henhold til EU-domstolens praksis var det nødvendig å vurdere mulige langsiktige konsekvenser av at alle kontaktene mellom datteren og hennes biologiske mor ble avsluttet (jf. Tilsvarende gjeldende Domstolens avgjørelse i Gergülu mot Tyskland) 26. februar 2004. , klage nr. 74969/01.) Dette var enda mer sant gitt at oppsigelsen av enhver kontakt mellom jenta og søkeren kunne ha forårsaket at jenta mistet sin nasjonale identitet.

Som et resultat av dette, er det ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn til de negative langsiktige konsekvensene av opphør av forholdet mellom datteren og moren og statens positive forpliktelse til å treffe tiltak for å gjenforene familieforeninger så snart det er rimelig mulig.


VEDTAK


Saken var et brudd på konvensjonens artikkel 8 (vedtatt enstemmig).


KOMPENSASJON


I henhold til artikkel 41 i konvensjonen. Europadomstolen tildelt søkeren EUR 25 000 for ikke-økonomisk skade.

 

Добавить комментарий


Защитный код
Обновить

© 2011-2018 Юридическая помощь в составлении жалоб в Европейский суд по правам человека. Юрист (представитель) ЕСПЧ.